Du er her: Hjem > artikler

TID FOR MENIGHET

ALDERSMÅLET FOR KRISTI FYLDE

ÅRSAKEN TIL STAGNASJON

MENIGHETENS GJENOPPRETTELSE

LIVS OG VEKSTGRUNNLAGET FOR MENIGHETEN

FORHOLDET TIL DEN HELLIGE ÅND OG BØNN

TRE GRUNNLEGGENDE FAKTORER I MENIGHETSBYGGING

TUR TIL POLEN

FORDØMMENDE KRISTNE

LYS OG SALT

MENIGHETEN ET TROS, OMSORGS OG MISJONALT FELLESSKAP

AKTUELT OM REVITALISERING

LYS OG SALT

Artikkel| publisert: 5/5/2010 | Arne Borgersen

Matt 5,14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matt 5,13 Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Vi har fått et nytt mantra i norsk kristenhet: "du skal ikke dømme". Dette brukes ukritisk om enhver form for korrigering av usømmelig adferd. Er det riktig at enhver form for irettesettelse er å dømme? At vi overhodet ikke skal si ifra når ting utvikler seg i gal retning? Karin Marie Monsen gir uttrykk for sin frustrasjon over at kristne ikke velger side i kampen for en omgjøring av den nye ekteskapsloven. Hun har etter min mening på en beundringsverdig måte stilt seg i spissen for en rettferdig kamp om samfunnets grunnfundament: ekteskapet. Men hun opplever at kristne sitter på gjerdet og lar være å engasjere seg. Hanne Nabintu Hærland tar sterkere i og sier at avkristningen av Norge ikke er regjeringen og stortingets skyld, men de kristnes egen skyld. Dette underbygger hun med påstanden om at vi i altfor stor grad lar være å engasjere oss i samfunnsutviklingen.

Øyvind Benestad undrer seg også over at så få kristne står sammen med han i kampen mot den nye forståelsen av ekteskapet som han mener vil underminere hele samfunnet etter hvert. Men er det så rart at vi går og gjemmer oss når vi til stadighet får høre hvor fordømmende vi er. Bare å si at noe er synd, kalles fordømmelse. Å si at det finnes noe som er rett og galt blir kalt loviskhet. Vi er jo fri! Fri fra alle forpliktelser. Alt er jo av nåde og da trenger vi ikke anstrenge oss. Vi vil ikke ha "svett kristendom"! Vi er ferdige med loven! Ja, det er vi når vi har sagt ja til Jesus Kristus. Men dekker vi hele virkeligheten med å si det på denne måten, eller dekker vi over en viktig del av sannheten?

Når Jesus sier at vi skal være lys og salt i verden, peker han på to sider av kristenlivet. Å være lys er den positive siden som er å være en veileder, mens det å være salt henspeiler på å stå for sannheten på en måte som gjør at andre kan se sin egen synd. Begge deler er like nødvendig. Men – da betinges det av at vi lever et liv som ikke trenger å dekkes over. Et liv som avspeiler Jesu karakter! Kort sagt, et disippelliv hvor han er sentrum og ikke jeg og min egen frihet. Jeg håper vi kan støtte de som står for en ramsalt samfunnskritikk uten å falle i grøfta der vi toer våre hender og sier "du skal ikke dømme". Dom er faktisk en viktig del av rettsstaten. Uten dom blir mennesket tøylesløst på grunn av synden som bor i menneskenaturen. Å bortforklare dette er snillisme og humanisme! Det er å stikke hodet i sanden og håpe at alt går bra til slutt, slik det gjør i eventyrene. Men livet er ikke et eventyr, men en virkelighet der det onde en dag skal dømmes av dommeren over alt liv. Er det ikke fair å fortelle dette til de som ikke vet det? Derfor skal vi ikke "fordømme" de som "dømmer".