Du er her: Hjem > artikler

TID FOR MENIGHET

ALDERSMÅLET FOR KRISTI FYLDE

ÅRSAKEN TIL STAGNASJON

MENIGHETENS GJENOPPRETTELSE

LIVS OG VEKSTGRUNNLAGET FOR MENIGHETEN

FORHOLDET TIL DEN HELLIGE ÅND OG BØNN

TRE GRUNNLEGGENDE FAKTORER I MENIGHETSBYGGING

TUR TIL POLEN

FORDØMMENDE KRISTNE

LYS OG SALT

MENIGHETEN ET TROS, OMSORGS OG MISJONALT FELLESSKAP

AKTUELT OM REVITALISERING

TID FOR MENIGHET

Artikkel| publisert: 11/16/2009 | Arne Borgersen

I mange år har det blitt profetert om en ny dag i Norge med vekkelse og framgang for Guds rike. Ser vi nå konturene av denne nye dagen? Flere tusen nordmenn tar i mot frelsesinnbydelsen hvert år. Hvis dette er starten på en vekkelse, er det tid for menighet!

Vekkelse

Team Extream sier at de ber for ca 2000 ungdommer hvert år. I Vennesla og Kristiansand har vekkelsen eksplodert i ungdomskulturen. Encounter-festivalen sender ut team hvert år som ber med mennesker til frelse og helbredelse overalt hele sommeren. Det har blitt vanlig å be for mennesker på gater og torv overalt, og man ser at folk blir helbredet og frelst utenfor bedehusets vegger. Unge mennesker som gripes av Jesus legger for dagen en åndelig og moralsk helhet som er oppsiktsvekkende. Generasjonskløften ser også ut til å forvitre, og vi får stadig nyheter om menigheter som vokser ved at mennesker blir frelst og lagt til menigheten.

Menigheter i pakt med Guds ord

Dersom dette skal få en nasjonal gjennomslagskraft, trenger vi menigheter som lever livet i pakt med Guds evige hensikter og ikke bare fra søndagsmøte til søndagsmøte. Vi trenger menigheter der mennesker kan vokse i troen og bli gjort til Jesusdisipler. Menigheter som har varme og kjærlighet og som utøver ekte omsorg. Som har et miljø som er åpent for Den Hellige Ånd og kraft. Ordet ”menigheten” møter vi ikke mindre enn 57 ganger i NT. Dette ordet dekker en virkelighet som vi ikke kan overse. Mange mener at man kan klare seg uten menighet fordi vekkelsen har i seg alt man trenger for å leve og vokse og vinne nye. Dette er i beste fall en avsporing og verste fall en villfarelse. Dersom vi avviser begrepet menighet og bare blir ensidig opptatt av vekkelse, er man kommet bort fra den sentrale sannheten om Kristi legeme som er hans tilstedeværelse på jorden.

Lokalt og universalt

Når vi snakker om menighet er det to sider som løper parallelt gjennom Bibelen. Det er den store mengden kristne som befinner seg overalt over hele verden, og den lokale delen som befinner seg på et bestemt geografisk område. Den siste består ideelt sett av et fellesskap som står sammen om samme sak og kjemper for troen på Jesus som frelser og utbredelsen av Guds rike. Dette fellesskapet har tatt på seg en forpliktelse til å dele troen med hverandre og stå side om side i kampen. De lever nær hverandre i hverdagen og deler både gleder og sorger. De hjelper hverandre med å utøve omsorg for de som sliter og tenker aldri på seg selv. De er utadvendte og går sammen om å få evangeliet ut til befolkningen. De lever et liv som frigjør tjenestegaver og åndelige nådegaver. Lokalmenighetens liv kan stort sett rommes i ett ord; sammen! Altså et fellesskap der den personlige frihet er ofret til fordel for en høyere bestemmelse. Man har fått en visjon som styrer livsløpet. Individualisme og rettigheter er ikke tema ettersom saken man lever for er for stor til å ofres på den personlige frihets alter.

Uten lokalmenigjeten

La oss så tenke oss en vekkelse uten den lokale menighet. Hvordan ville den se ut? Hva ville skje med de som blir frelst? Tenk deg en alkoholiker som hele livet har vært bundet av denne lasten. Vil kraften i frelsesopplevelsen være nok til å løse ham eller henne? Noen ganger ja, men for det meste nei. Hva vil da skje med denne personen etter hvert dersom han eller hun ikke får den hjelpen de trenger? Svaret er opplagt. Tenk deg ungdommer som aldri har kjent omsorg fra voksne mennesker blir frelst og gleder seg til å møte kristne som etter deres oppfatning må være fullkomne mennesker. Så møter de bare mennesker som er opptatt av å jage etter neste sterke opplevelse i vekkelsen. Skuffelsen vil sende dem rett i en avgrunn av fortvilelse og frustrasjon. Kanskje mange av dem som blir frelst kjenner dragning til en oppgave som etter hvert kunne utvikle seg til en tjeneste som ville få betydning for mange mennesker. Men i jakten på et fellesskap hvor man kunne utøve denne oppgaven finner man ingen som står sammen i et forpliktende samarbeid. Hva skjer da? Det samme som man har sett i flere generasjoner allerede! De forsvinner og vi ser dem aldri mer.

Snu trenden

Det jeg har beskrevet her er tilstanden slik den er i dag! Vi ber om vekkelse og vi ønsker det, men vi må tørre å se realitetene i hvitøyet. Menigheten i Norge er ikke der at den kan ta i mot en stor vekkelse. Dersom denne vekkelsen skulle bli en realitet i dag, ville det samme skje som altfor ofte har skjedd med store vekkelser. Det meste renner ut i sanden. Det blir ikke varige resultater. Man blir vitne til en happening, og det har aldri vært Guds mening med å sende vekkelse. Dette har også satt vekkelsesbegrepet i et dårlig lys, noe som er sterkt beklagelig. La oss derfor rope det ut; Det er tid for et forpliktende fellesskap som kaller seg menighet!